lørdag 25. oktober 2014

Hverdag


Et morgenstell her i huset er preget av struktur og forutsigbarhet. Hvis stuedøra står åpen når vi skal gå fra soverommet til stua, kan det spolere hele morgenen. Små detaljer må stemme for at vi alle skal få en ok dag. Dette krever skjerpings fra oss voksne til enhver tid. Ikke så sjeldent har jeg gått ut fra badet, svetten renner og Carmen har fremdeles ikke bleie på. Jeg kan sukke litt å tenke på hvordan dette skal gå når hun blir enda større.  Endelig er bleien på og vi er godt i gang med påkledning. Da er det gøy å daske litt på mamma for å se hvilken reaksjon som kommer. Jeg prøver å ikke gi noen reaksjon i håp om at det ikke blir noe gøy. Får hun et «AU» setter hun i med en latterkule. Ikke fordi det er vondt ment, men hun forstår det ikke. Fult påkledd er hun ivrig på å dra til barnehagen. Hun går ned trappa men blir lei seg. Jeg skjønner ikke hva som er galt. Hun kaster sekken sin ned og legger seg ned på gulvet så lang hun er. Jeg ser at hun ikke er sint, men lei seg. Jeg ser forskjell på det, selv om hun ikke har verbalt språk. Jeg prøver å trøste, men hun er utrøstelig. Brødrene kommer også bort til henne. De hører den såre gråten hennes og skjønner at det er noe mamma ikke forstår. Ruben står med matboksen sin i hånda. Da ser storebror at Carmen ser på matboksen. Han forstår. Hun vil også holde matboksen sin!  Jeg tar matboksen ut av sekken og gir henne den. Nå kan vi komme oss ut, og vi går i gangen og har på oss sko og jakke.  Da var endelig alle i bilen. Jeg tenkte at dette var en mislykka morgen. Det ble mye svette og tårer.

Vi kom til barnehagen. Vi gjorde som vi alltid gjør og hun gikk inn i barnehagen. Hver dag i to år har jeg vinket til henne, gitt henne kos og sendt et slengkyss. Dette har jeg gjort uavhengig hvilken respons jeg har fått, og hun har gått inn. Jeg har ofte savnet et «hadet»… Men akkurat den morgenen ser jeg at hun går til vinduet, vinker til meg og sendte meg et slengkyss. Jeg kjente det bobla inni meg og svetten og de vonde tårene fra tidligere på dagen ble glemt. Dette skal jeg ta vare på, tenkte jeg, og gikk til bilen mens tårene rant nedover kinnet av glede.



 Jeg prøver å ta vare på de små, gode øyeblikkene i hverdagen.  Dette øyeblikket vil jeg leve på. Lenge.

Hør gjerne på denne sangen: Hverdag





4 kommentarer:

  1. Nå kom det en liten tåre her også... Og den sangen er så nydelig! Jeg har hørt den såå mange ganger ;-)

    SvarSlett
  2. Du driver en kjempe fin blogg. Eg leste om dere i Foreldre&barn, og det var veldig passende til min gutt på 2 år. Han ikke noe språk enno, sliter motorisk og har en del andre utfordring. Eg kan ikke si at han har PMS, men det var godt å høre og lese om andre i en lignende situasjon. Mye erfaring, tips og råd finner eg i å lese om hvordan dere får hverdagen til å gå opp, hvilke hjelp Carmen får og hvordan dere fokuserer.
    Veldig fin og ærlig blogg, som eg kommer til å følge fremover :) Nydelig jente har dere også:)

    SvarSlett