Den første tiden

Kvelden før Carmen ble født hadde vi besøk. Jeg følte meg i god form, og sto for matlagingen. På natten våknet jeg, og etter å ha stått opp gikk vannet. Fødselen gikk fort. Tre timer etter at vannet gikk var Carmen ute.  Hun var så fin…  Hun var lik sine brødre.  Jeg følte meg lykkelig, og så for meg fremtiden sammen med min datter.  Jeg nøt å kunne kjøpe kjoler, og rååååsa klær J !

To dager etterpå dro vi hjem. Carmen var urolig og jeg følte ikke hun spiste skikkelig. Hun gråt hele natten, og måtte bæres. Vi prøvde alle triks som finnes, men ingenting fikk henne til å roe seg. Noe måtte gjøres. Tidlig på morgenen dagen etter ringte jeg til sykehuset. Vi dro inn, og de fant ut at Carmen hadde gulsott. Hun skulle ligge i en seng med et lys over seg. Der lå hun og gråt. Gråt og gråt og gråt. Timene føltes som dager. Agnar sto over sengen og forsøkte å bysse henne mens hun var under lyset. Tilslutt tilkalte vi sykepleieren for sikkert 10. gang, og krevde at hun skulle tilkalle lege. Da vi ikke gav oss fikk hun legen til å komme. Hun så umiddelbart at her var det noe galt. Hun fant ut at Carmen var kraftig dehydrert, og hun ble sendt til nyfødt intensiv for overvåkning og sondemat. Hun tilbrakte sin første juleaften på nyfødt intensiv på St. Olavs. Hun hadde sluttet å gråte fordi hun var helt utmattet. Hun lå i sykesengen og orket knapt åpne øynene. 

Alt virket så stille nå. Nesten tomt.