Carmen har siden hun har kunnet det, hatt et smittende smil. Hun har elsket å oppnå kontakt med dem rundt
seg. Når storebrødrene kom bort
til henne og bøyde seg over henne kom smilet fort. Og smilet smittet.
Storebrødrene ville tidlig ta del i Carmen sitt liv. De snakket med henne og
ville holde flasken når hun drakk. Så fort de fikk lov ville de ha henne på
fanget, løfte henne og leke med henne. Og hun begynte etter hvert å gi respons.
De første månedene virket hun slapp, og det tok lang tid før hun kunne holde
hodet. Men når hun mestret å holde hodet oppe og å snu seg rundt ble hun mer
energisk. Denne energien kom henne til gode, i og med at hun fikk trent opp musklene
i større grad enn om hun hadde vært passiv. Hun rørte på seg hele tiden, bortsett fra når
hun sov. Hun ville heller bevege seg på gulvet enn å sitte i fanget. Og når
brødrene herjet litt med henne var hun gladelig med. Vi så at de hadde glede av
hverandre, og at familiebåndet ble sterkere.
Tidlig viste hun glede over å være ute. Det å trille i
vognen sin var en fryd. Da satt hun og så seg rundt og slappet av. Jo lengre
shoppingturer mamma hadde, jo bedreJ
Dette var en vinn vinn situasjon for både mor og datter. Hehehehe…
Hun hadde muskelslapphet i kjeven, noe som gjorde måltidene
vanskelig for henne. Etter sykehusoppholdet med RS-virus sluttet hun så å si å
amme, og ville bare drikke fra flaske. Sånn sett hadde vi i hvert fall kontroll
på hvor mye mat hun fikk i seg. Vi innså at hun trolig ikke hadde klart å suge
i seg nok mat da hun ble ammet. Dette førte også til at vi begynte å gi henne grøt
tidlig. Utfordringen var at hun var lite
stabil i kroppen og sank liksom sammen, nesten som en sekk. I tillegg klarte hun ikke å svelge skikkelig
så mesteparten rant ut igjen. Men vi prøvde
dag for dag, uke for uke, måned for måned….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar