Innføring i RS-virus

 Det tok ikke lang tid før Carmen kom seg. Utrolig hvor fort en liten kropp kvikner til når den får mat. Men utfordringene rundt spising var ikke over.

Å komme hjem igjen var deilig. Gutta elsket Carmen fra dag en. De var så hensynsfulle. De passet på at dyrene ikke kom for nær henne, tok henne på fanget og koste med henne. Det var ingen sjalusi, de bare syntes at det var kjempestas.

Det virket som om hun trengte veldig lite søvn. Hun sov lite på dagen, og var gjerne våken tre til fire timer om natten. Om natten gråt hun veldig mye, mens på dagen var hun blid og glad.

Jeg levde glade dager og nøt å være i permisjon sammen med Carmen. Det var godt å ha venner som jeg kunne møte, trille turer med eller gå på cafè. Jeg følte at mor-datter forholdet vokste seg sterkt.  Jeg kan på mange måter si at jeg levde i en lykkerus.

I mars begynte hun å bli forkjølet. Hun var full av snørr og hadde feber. Med to eldre gutter vet vi at dette er en naturlig del av det å være barn. Men formen ble gradvis verre, og til slutt tok vi henne med til legen. Der fikk vi møte en turnuslege som tittet litt på henne, og sa at vi måtte gi henne paracet og se det an. Vi syntes at hun surklet veldig, og at allmenntilstanden hennes virkelig ikke var bra. Hun var slapp og vanskelig å få kontakt med. Til det sa han at det sikkert ikke var så lett å vite hvordan helsen er når vi nettopp har fått et barn, og at vi kom til å bli mer trygg på det etter hvert som vi fikk mer erfaring. Dagen etter dro jeg på nytt til samme legen og sa at jeg ønsket å få hjelp. Det endte med at Carmen ble innlagt.

Som mamma og pappa, opplevde vi det neste døgnet som dramatisk. Det var vanskelig å få opp oksygennivået hennes og i hui og hast ble hun sendt på intensiven. De diskuterte om de skulle legge henne i respirator. Da skjedde det noe fantastisk. Oksygennivået steg og vi kunne tilbake til infeksjonsavdelingen.  Hun slapp respirator men måtte ha oksygentilførsel og oksygennivået i blodet ble nøye overvåket.  Jeg måtte pumpe meg og hun fikk maten gjennom sonde i flere dager. Etter ni dager fikk vi dra hjem igjen.

Sakte men sikkert ble hun mer våken og vi kunne smile og hun smilte tilbake:)