Tiden etter at vi fikk en ny
forståelse av hvem Carmen er var veldig ambivalent for oss. På den ene siden
var syndromet beskrivelsen av en uhelbredelig tilstand som ikke kan
kureres. En uforutsigbar tilstand som
uansett vil få store konsekvenser for livet hennes. I større eller mindre
større grad. Var hun heldig kunne hun fungere sånn passe på skolen – etter
hvert. Hun kunne også stagnere helt i utvikling og leve resten av livet som en
ettåring, i kropp og sinn. Uansett var håpet vi hadde hatt hele veien om at det
«bare» var veldig forsinket utvikling helt borte…
Samtidig følte vi oss mer og mer
knyttet til Carmen. Det er umulig å sette ord på det, men det oppsto en slags
gjensidig avhengig relasjon. En positiv
relasjon. Vi kunne ikke skjønne hvordan livet var før Carmen. Vissheten om at
hun trengte oss, trolig resten av vårt liv, sank mer og mer inn.
Denne jenta hadde så ufattelig
stor innflytelse på livet. Var hun glad og tilfreds så gikk det meste bra.
Hadde hun en dårlig dag eller natt så handlet det meste om å forsøke å finne ut
av hva hun trengte. Jeg hadde aldri tenkt at jeg kunne bli mer og mer glad i
noen som holdt meg våken 3-4 timer stort sett hver natt.
Etter hvert som månedene gikk ble
det hele en mer naturlig del av tilværelsen. Det oppsto en slags trygghet i det
uforutsigbare.
Vi så at vi hadde så mye å glede
oss over. Hvert fremskritt var en stor mestring som gav oss lyst til å feire.
Hele familien kunne sitte rundt middagsbordet og vise begeistring over at hun
øvde seg på å spise maten med skje! Alle disse fremskrittene som de fleste tar
for gitt skapte hverdagsmagi.
Så fint at dere deler med oss!
SvarSlettTakk for det.
Solveig
Fin og ærlig skildring av et nytt liv. Jeg følger bloggen, takk for at dere deler. Klem fra Krutvikinger i Aure :)
SvarSlett